(Nordisk konferanse om elektronisk publisering, Bergen 18.2.98)

Prorektor Knut Fægri, Universitetet i Oslo, Boks 1072 Blindern, N-0316 Oslo.

La meg begynne med å takke for invitasjonen til å delta på en konferanse som på mange måter befinner seg i en slags port til fremtiden. En port som står på gløtt og hvor vi forsøker å få et glimt av den veien som fører videre bak porten og hvordan vi kan komme videre langs denne veien. Utgangspunktet mitt for dette inlegget er forskeren og forskerens situasjon, og jeg vil bruke innfallsvinkelen: "What's in it for me?" Og jeg vil gjerne innledningsvis minne om at selv om vi har sett imponerende eksempler på elektronisk publisering på denne konferansen, så befinner de aller fleste av forskerne seg på et vesentlig primitivere stadium, på universiteter som ikke har satset, eller ikke er innstilt på å satse, betydelige ressurser på elektronisk publisering.

Jeg begynte å forberede dette innlegget i Brussel i forrige uke. Der deltok jeg i en evalueringsgruppe for søknader i kjemi på det såkalte TMR programmet — Training and mobility og researchers — som utveksler forskere mellom europeiske land, hovedsakelig på dr. grads- eller på post. doc. nivå. 25 kjemikere fra industri og universiteter over hele Europa var samlet i et varmt og dårlig ventilert rom i Rue Montoyer for å vurdere 250 søknader, dvs. 20 på hver ettersom minst to referees skal se hver søknad. For en slik gruppe er en av utfordringene å etablere noenlunde uniforme kriterier for å måle søkeren såvel som den institusjonen vedkommende skal oppholde seg ved. Uten tilgang til vitenskapelige publikasjonsdata ville dette vært nesten umulig. Nå går vi til litteraturlisten for å danne oss et bilde av kandidat og institusjon: Hvor mange publikasjoner har kandidaten? Hvilke tidsskrift – internajonale med refereeordning? Har mottakergruppen publisert på området for det foreslåtte prosjektet? Hvem er medforfatterne? osv. Evalueringsprosessen sier altså noe om hvordan litteraturen brukes av forskere akkurat utover det å være mer eller mindre interessant faglig lesestoff. Det sier også noe om hvordan vitenskapelig publisering og publikasjoner er en integrert del av det nettverket som binder sammen et internasjonalt forskersamfunn.

Vil elektronisk publisering, universitetsintern eller på annen måte, kunne finne en plass i denne veven, enten istedenfor eller som et supplement til det eksisterende? Hvis elektronisk publisering skal slå igjennom, må den oppfattes som attraktiv og hensiktsmessig for forskeren. Det blir altså viktig å se på hvorfor forskeren publiserer. Og vi må huske på at forskerne stort sett er stressete og konservative, de er primært interessert i sin forskning og det som fremmer den, og de er gjerrige med tiden sin. Men de er også nysgjerrige, de blir grepet av ideer og innfall og forfølger disse, og noen av dem vil helt sikkert bli ledet inn i elektronisk publisering langs slike innfall. For å gjøre det enkelt for meg selv, vil jeg i det følgende implisitt hovedsakelig referere til naturvitenskapelig publisering av forskningsresultater, men dette skulle ha betydelig overføringsverdi til andre fagområder som medisin, teknologi osv.

Den mest åpenbare grunnen til at forskeren publiserer, er selvsagt at han sitter inne med ny viten og innsikt som han ønsker å dele med kolleger og med dem som ellers måtte være interessert, f. eks. i næringsliv og forvaltning. Dette er så å si "urmotivasjonen" for å publisere, og vi trenger igrunnen ikke si så mye mer om den. Det følger av dette at spredning av informasjonen blir veldig viktig, og også at copyright oftest er av underordnet betydning. Som forsker blir jeg bare glad hvis noen bruker mine resultater og artikler, selvsagt innenfor de vedtatte spilleregler med sitering og kreditering.

Men vitenskapelig publisering tjener også andre formål som er vel så interessante og essensielle i dagens forskersamfunn. Vitenskapelige tidsskrift tjener som møteplass, en arena for faglige meningsutvekslinger. Nye teorier og oppdagelser legges frem for diskusjon, utprøving og innsigelser. Et enkelt eksempel er oppdagelsen av "polywater", en forbindelse som levde et kort og turbulent liv i tidsskriftenes spalter rundt 1970. Et mindre heldig eksempel er historien om kald fusjon som istedenfor en forsvarlig behandling i vitenskapelige, medier debuterte i dagspressen.

Litteraturen fungerer også som et arkiv for resultater. Syntesen av en ny kjemisk forbindelse beskrives i en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift som "for all fremtid" vil befinne seg i bibliotekene, selv lenge etter at det opprinnelige produktet er destruert (forhåpentlig på forskriftsmessig måte) og kjemikeren som laget det har vandret til de evige laboratorier.

På sitt beste fungerer også den vitenskapelige litteraturen som en kvalitetssikring. En artikkel som sendes til et topp internasjonalt tidsskrift vil som regel møte to høyt kvalifiserte referees som går gjennom artikkelen med et meget kritisk blikk. Selv om mange syns dette er en ubehagelig prosess, er det i virkeligheten en utrolig service fra tidsskriftet og kolleger. Refereeprosessen virker profylaktisk i den forstand at forskeren vet at artikkelen må holde en akseptabel standard hvis den skal godkjennes. Og den virker kvalitetsforbedrende ved å luke ut direkte feil og foreslå forbedringer. Ikke sjelden ser man "acknowledgement" til referees som har påpekt forhold som har ført til vesentlige forbedringer av den endelige artikkelen. Det er imidlertid viktig å erkjenne at ikke alle tidsskrift holder samme høye standard, noe som også bidrar til at enkelte tidsskrift har høyere prestisje enn andre.

Publisering i vidt tilgjengelig litteratur tjener også til å etablere vitenskapelige rettigheter og prioriteter. Hvis jeg ifjor sommer etter museinvasjon på hytten hadde kommet på et genialt prinsipp for musefellekonstruksjon og skrevet en artikkel om det i American Journal of Rodent Extermination, så ville ingen senere kunne tatt fra meg æren for denne ideen. Uten en slik artikkel, vil hvem som helst kunne gjøre krav på å ha kommet på ideen. Mye tid og vondt blod har vært spilt i vitenskapen nettopp over krav på prioriteter og anklager om plagiat. Den mest kjente konflikten er striden mellom Newton og Leibnitz om hvem som hadde oppfunnet differensialregningen, men tilsvarende konflikter dukker stadig opp, og det er viktig at litterraturen er ryddig på dette området. Baksiden av denne medaljen er når forskere bruker litteraturen til å "mute seg et skjerp" innenfor sitt fagfelt.

Jeg har innledningsvis vært inne på meriteringsaspektet ved moderne vitenskapelig publisering — i sin verste form oppsummert i uttrykket "publish or perish". Man kan mene hva man vil om dette, og jeg skal avstå fra bibliometriske resonnementer, men publikasjonslisten er en viktig del av en forskers faglige identitet. At dette av og til gir seg utslag i noe som ligner sterkt på frimerkesamling, er en sak for seg. Men man skal ikke se bort fra at de forskjellige vitenskapsfinansierende instanser, som forskningsråd og departement viser en økende interesse for å kvantifisere forskerkvalifikasjoner ut fra publikasjonsbaserte indikatorer.

Dagen publiseringssystem har altså en rekke funksjoner, og sosiologien og publiseringen er tilpasset hverandre gjennom en lang utvikling. Det forhindrer ikke at det er en rekke klager over og problemer med dagens system. Vi har alle hørt påstanden om at det "publiseres alt for mye", og det er helt sikkert at systemet er selvforsterkende, forskeren må publisere for å overleve, og forlagshusene øyner stadig nye fortjenstmuligheter i et meget dyrt og eksklusivt marked. Nye tidsskrift dukker opp nesten månedlig til fortvilelse for bibliotekarer og instituttbestyrere med stadig krympende budsjetter. I tillegg til kostnads- og hyllemeterproblemet, har vi også et økende informasjonsbehandlingsproblem — hvordan kan man utnytte og beherske det enorme tilfanget av ny litteratur? Andre anklager mot dagens system er tidsskriftssjåvinisme og at enkelte tidsskrift fungerer som foreninger for gjensidig beundring, der en liten klikk kan dominere et felt gjennom å øve kontroll over et sentralt tidsskrift.

Er det en plass for universitetsintern elektronisk publisering i dette bildet? Kunne man f. eks. tenke seg University of Bergen Journal of Physics? Tanken er ikke så eksotisk som den kanskje kan høres ut, det har allerede vært røster i fagdiskusjonen som har hevdet at f. eks. store amerikanske forskningsgrupper og institutter hadde vært bedre tjent med å utgi sine egne tidsskrift. Men hvordan vil den elektroniske publiseringen stå seg på de forskjellige områdene der den tradisjonelle publiseringen idag hersker?

Som sagt tidligere: Spredning er et viktig moment, og sånn i første omgang ser elektronisk publisering ut til å ha en klar fordel her. Internettet ligger der åpent for verden. Alt vi trenger å gjøre, er å legge artikkelen vår ut på en passende attraktiv web-side, og den er der for allverden. Og det er litt av problemet: Hvem kommer til å jobbe seg frem til UiBs hjemmesider for å se om det tilfeldigvis skulle være noe nytt i University of Bergen Journal of Physics? Jeg har tidligere vært inne på at forskerne har problemer med å beherske den enorme informasjonsstrømmen de står overfor, å bli sendt ut på vandring på Internettet for å se om det skulle være dukket opp noe nytt ville være et mareritt. Det vil si at på ett eller annet sett må den universitetsinterne elektroniske publiseringen ordnes og organiseres. I det minste må det være katalogtjenester og veivisere som hjelper en å finne frem i kaoset, og det bør være en eller annen form for varslingstjeneste eller oppslagstavle, slik at det er mulig å få et overblikk uten for store kostnader. Det hjelper meg ikke at artikkelen min er bredt tilgjengelig hvis ingen gidder å se etter den.

Links er en viktig fordel ved elektronisk publisering. Men det kan også lett bli en forbannelse. Hvis vi tenker oss at jeg ønsker å følge opp 5 linker fra en artikkel og jeg på neste nivå for hver av disse artiklene finner 5 nye linker, så er det lett å se at jeg ganske raskt vil få et problem med å følge opp — det vil lett kunne bli et "linktyranni". Forhåpentlig vil forskeren etterhvert utvikle "psykologiske filtre" som beskytter mot en informasjonseksplosjon, slik at man finner hensiktsmessige måter å utnytte link-mekanismen på. Tross alt er de færreste som umiddelbart leser gjennom alle referanser i litteraturlisten til en tradisjonell papirbasert forskningsartikkel.

Som møteplass og diskusjonsarena har publisering koblet opp mot Internett et stort potensiale. De av oss som har jobbet med e-post over de siste 10 årene vet hvilke utrolige fordeler dette gir i vitenskapelig kommunikasjon. Lange meningsutvekslinger kan foregå skriftlig med kort responstid, og med litt disiplin og trening er det mulig å gjennomføre diskusjoner i større grupper. Det er også vist her på konferansen hvordan diskusjoner kan bygges inn som en del av den elektroniske publiseringsprosessen. Men i den korte responsen i mediet ligger også en trussel mot den elektroniske publikasjonen som diskusjonsforum, den typen diskusjoner som dette innbyr til kan avvikles minst like effektivt innen formatet av en news-gruppe f. eks. Det er et format som nettopp er laget for vitenskapelige (og andre) diskusjoner. Så det kan tenkes at både tradisjonelle og elektroniske publikasjoner på sikt vil tape noe av møteplassfunksjonen til andre elektroniske kommunikasjonsformer.

Den største utfordringen til etablering av seriøs elektronisk publisering vil være kvalitetssikringen. Allerede idag er det et alvorlig problem på nettet, hvordan skille søppel fra juveler. For å ta et eksempel: Under et seminar i Uppsala i fjor høst fortalte en lege som var spesialist på en bestemt sykdom, at en kollega som var spesielt beryktet for totalt villedende og forfeilete teorier om sykdommen, brukte nettet til å spre denne feilinformasjonen. Det han skrev, så tilforlatelig nok ut for ikke-spesialister, men var forlengst avfeiet og tilbakevist i fagkretser. Nå er det forskersamfunnet i videste betydning som har stått for kvalitetssikringen gjennom refereeordninger administrert av redaktørene. Hva vil University of Bergen Journal of Physics stille opp med for å etablere en tilsvarende standard? Grunnen til at internasjonale referees stiller opp, gratis, er at de selv er avhengig av å publisere i de samme media, derimot vil det trolig være et ganske lite mindretall som vil ønske å publisere i University of Bergen Journal of Physics. Å la disse være referee på hverandres artikler vil sikkert være faglig forsvarlig, men neppe særlig overbevisende i internasjonal målestokk, hvilket vil si at et slikt tidsskrift lett vil kunne falle ned i en slags vitenskapelig tredjedivisjon og bli uinteressant for et stresset forskerpublikum som skal lete seg frem til potensielt verdifull informasjon.

På ett område vil elektronisk publisering ha store fortrinn, nemlig i forbindelse med arkivfunksjoner. De fleste forskere er riktignok mer komfortable med det trykte medium som langsiktig oppbevaringssted for informasjon, men på sikt vil sikkerhetsproblemene ved elektronisk datalagring måtte løses på en måte som gir minst like god sikkerhet som de trykte tidsskrift. Og på sikt vil elektronisk lagring være det eneste realistiske alternativ for de informasjonsmengdene moderne forskning produserer. Det har også den fordelen at det vil kunne kombineres med egnete søkeverktøy, og således vil kunne gi en mulighet for informasjonshåndtering.

Rask publisering vil være en fordel når det gjelder å etablere prioriteter. Universitetsintern publisering ville også eliminere mulighetene for bevisst trenering og uærlige referees som vil forsøke å benytte opplysninger til egen fordel. På den annen side dukker kvalitetssikringsproblemet opp igjen: Hvordan kan vi vite at Universitetet på Bjørnøya ikke har jukset når de tilfeldigvis daterer en oppdagelse to dager før den samme oppdagelsen gjøre i Anchorage? En trykt tidsskriftartikkel er vanskelig å forfalske, og den finnes i alle fall i et utall kopier. Den elektroniske artikkelen foreligger hovedsakelig i masterutgave "et sted på nettet", og kan godt tenkes å bli forandret. Eller noen kan ta en kopi og forandre denne. Muligheten er utallige. At det også oppstår store muligheter for plagiering og kopiering ved enkelt å flytte store tekstfelt, gjør ikke situasjonen bedre. Grunnen til at jeg maser om dette, er at det er et utrolig potensiale for konflikter. Jeg minner bare om prioritetskrangelen i forbindelse med oppdagelsen av HIV viruset. Og det dreier seg ikke bare om ære, det dreier seg om ressurser, store forskningsbevilgninger og tunge forskningsgruppers være eller ikke være. Selvsagt vil juks på dette området være et unntak, og ikke regelen, men når en vet hvor bitre strider om vitenskapelig prioritet til tider har vært, er det lett å se mulighetene for kjempekonflikter her.

Hvordan vil den endelige formen for elektronisk publisering se ut? Eksemplene fra Linkøping viser en mulig vei å gå, men det vil sikkert blomstre opp mange blomster her. Det elektroniske mediet skaper nye muligheter, forskersamfunnet kommer til å finne måter å utnytte dette på. Personlig tror jeg ikke dette vil være en spesielt styrt prosess, jeg tror dette er noe som vil utkrystallisere seg i enkelte fag og der demonstrere så store fordeler at det vil spre seg til andre felt. Hvordan forlagene og de tradisjonelle tidsskriftene vil komme ut av dette, er usikkert. De store prestisjetidsskriftene vil nok bestå lenge ennå, den største svakheten deres i konkurransen med de elektroniske publikasjonene vil være kostnadene og de krympende universitetsbudsjettene Elektronisk publisering har potensiale for å rette opp en del av problemene med dagens publiseringssystem, men det har også mulighetene for å skape nye. Det kan tenkes at det først og fremst vil bli de store prestisjeuniversitetene som klarer å trekke fordel av det nye mediet. Et mulig scenario er at "big publishing" erstattes av "big universities" eller "big science", det virker ikke umiddlerbart forlokkende. Jeg tror at vitenskapelig publisering går mot en veldig spennende tid de nærmeste årene.