For any given society, the 'outsiders' on its regional and linguistic
and cultural borders represent a potential threat, even if they
offer other advantages - in trade, for instance, or as intermediaries
in communication with more distant peoples, or simply as fighting
partners or someone to 'identify against'. They are foreigners
who don't speak the same language or observe the same customs
and rules. But they are also sources of new ideas as well as goods.1
Dette skriver Catherine H. Berndt og Ronald M. Berndt på generell basis i sin bok «The Barbarians». I denne gjennomgangen om romernes oppfatning av noen av sine «outsiders», nemlig keltere og germanere, har vi sett på barbarene som faremoment, som motstandere i kamp, som noen å «identifisere seg mot», og også som inspirasjon og middel til å kritisere det romerske samfunnet.
Vi har sett at det var stor konservatisme i overleveringene. Klima- eller miljøteoriene førte til treghet i oppfatningene av folkeslagenes bestemte egenskaper. Det samme gjorde behovet for «standardbarbarer» til retorisk bruk. På den ene side forutsatte idealet om «rettferdig krig» at motstanderne var temmelig fæle. På den annen side skulle de også være verdige motstandere, og måtte besitte egenskaper som mot, styrke og krigslyst.
Den typiske nordlige barbar er altså stor, sterk, grovbygd, blond og blåøyd. Han er aggressiv, bråsint og udisiplinert. Han elsker å herje, plyndre og krige, angriper med dyrisk villhet, men er lite utholdende i stillingskrig og beleiring. Barbarenes hushold er enkelt, de har ingen kultur, og de har en primitiv samfunnsorganisasjon. Dette er faste trekk som går igjen i greske og romerske beskrivelser over flere hundre år. Kulturspredningsmodellen, som sto sterkt hos romerne, åpnet imidlertid for utvikling også hos barbarene. Gjennom kontakt med romerne og sivilisasjonen kunne også de ville temmes.
I skriftlige kilder ser vi forskjellige holdninger
til de nordlige barbarene: Frykt, politisk instrumentalisering,
nordboerne som hverdagslige fenomener, og idealisering. Også
de billedlige kildene reflekterer de politiske forholdene. Skriftlige
og billedlige kilder er ofte ganske samsvarende. Niels Hannestad
skriver om monumentene:
Iøvrigt kan det konstateres (...) at det utviklingsforløb
de samsvarende illustrerer svarer ganske godt til det billede,
de litterære kilder (i videste forstand) giver. Men selvfølgelig
må det indrømmes, at monumenterne i endnu høyere
grad enn de litterære kilder tegner historien set ud fra
magthavernes synsvinkel. 2
Med en del unntak er de tidlige billedlige fremstillingene forholdsvis positive. I alle fall ser vi ikke noen demonisering av fiendene, ikke så lenge de fremstår som spesifikke folkeferd. På den annen side er barbarene heller ikke like farlige som i litteraturen. Den billedlige fremstillingen endrer seg til det negative senere i keisertiden, med de mer generelle barbarsymbolene. Heller ikke der er det umennesker som vises frem, men graden av undertrykking er sterkere. Det synes like fullt som om billedlige kilder fra den perioden vi her har omtalt gir et mindre truende inntrykk av barbarene enn det de skriftlige gjør, selv om vi ikke skal overdrive forskjellene. Grunnene til ulikhetene kan være mange.
For det første er mange av de skriftlige kildene vi her har brukt, eldre enn kunstverkene. Eventuelle forskjeller mellom billedlig og skriftlig fremstilling kan dermed være uttrykk for endringer gjennom tid. Men dette ser bare delvis ut til å stemme med de utviklingslinjene vi ser. Det må altså være andre forklaringer, som går på vesensforskjellen mellom kildetypene.
For det andre fremstiller litteratur og avbildning barbarene i to forskjellige situasjoner, og mellom disse to situasjonene har barbarene gjennomgått en metamorfose. De litterære kildene presenterer oss for de ville barbarene, de som truer Romerriket og som de lesende - eller lyttende - borgerne må advares mot. De billedlige fremstillingene, derimot, viser gjerne barbarene etter at de er slått. Disse barbarene er gjerne fredeligere og mindre fryktinngydende enn de vi finner i mye av litteraturen. Grunnen kan være at de brukes som illustrasjoner på Pax Romana som er til det beste for alle, inkludert barbarfolkene selv.
For det tredje ligger det forskjeller i hvem fremstillingene var beregnet på. Litteraturen var ikke et massemedium som nå, men beregnet på høytlesning i små grupper. Billedkunsten var mer beregnet på massene, og og med at den var oppstilt på plasser der mange kunne betrakte den.3 Vi kan vanskelig vite hvem som hadde kunnskaper og dannelse nok til å «lese» billedkunsten, og i hvor stor grad makthaverne trengte å bry seg om massene. Men den propagandistiske virkningen har i alle fall ikke vært utilsiktet.
For det fjerde tegner monumenter, som Hannestad så riktig påpeker, i enda større grad enn skriftlige kilder historien ut fra makthavernes synsvinkel. Monumentene viser virkeligheten slik makten vil at den skal fremstå, mens litteraturen viser enkeltpersoners oppfattelse. Billedkunsten presenterer ikke et så bredt spekter av holdninger som litteraturen gjør. Litteraturen står for forfatterens regning, mens kunsten i større grad uttrykker statens offisielle synspunkter. Dermed avbildes barbarene i en mer underlegen og mindre skremmende posisjon enn de har i litteraturen. Det kan synes som om i kunsten gjennom tid går mot en mer negativ fremstilling av barbarene, men samtidig blir de også mindre farlige.
I litteraturen, men ikke i bildene, ser vi en tydelig sirkelbevegelse i beskrivelsene, fra idealisering til reell til frykt. Etter at den verste frykten har gitt seg, kommer gjerne en periode der den vekkes tillive igjen gjennom politisk instrumentaliering. Når barbarene assimileres eller blir hverdagslige, får man et mer avslappet forhold til dem, og ender opp med å måtte skifte besetning i rollene som barbarer.
Enkelte forfattere, som Vitruvius og Seneca, tar ikke sterk stilling til barbarene i politisk henseende. De beskriver heller de nordlige barbarene som en fysisk og åndelig ekstremitet på den ene siden, og de sydlige barbarene på den andre siden. Slik kan de vise romernes begunstigede situasjon i midten av verden. Til denne bruken er det ikke nødvendig med et sterkt skille innen barbargruppene, for eksempel mellom keltere og germanere. Dette skillet er viktigere for de som var politisk involverte i de nordlige områdene.
Romerne var selv barbarer da hellenerne tok
ordet i bruk - så det var naturlig at de mente at
sivilisasjonen kunne utbre seg. Men metus Gallicus, og
siden metus Germanicus, hjemsøkte romerske sinn
gjennom flere århundrer. Allerede Polybios så denne
redselen som en irrasjonell sosial konstruksjon, ja, som en «psykose».4
Likevel står det fast at redselen var en realitet.
Det vi har å gjøre med, er et bilde av standardbarbarer,
som kunne «flytte» fra folkeslag til folkeslag. Germanerne
overtok etter hvert rollen som «de nordlige barbarene»,
som tradisjonelt var kelternes rolle. Da ble de standardbarbarene.
På tross av konservatismen i barbarbildet, kunne de nordlige barbarene fungere på helt forskjellige måter i den romerske kunsten og litteraturen. Fremstillingen var preget av historiske og geografiske forhold, og de vonde minnene som romerne som kollektiv hadde om de nordlige barbarene. Den litterære tradisjonen med sine mange fastsatte emner bidro til å videreføre allerede etablerte sannheter. I tillegg kom forfatternes sosiale posisjon, ideologi, opportunisme og politiske instrumentalisering av barbarbildet. Endringer i disse forholdene førte også til endringer i bildet av de nordlige barbarene. Det samme gjorde den økte kjennskapen til barbarene, og barbarenes faktiske forandring i forbindelse med romaniseringen.
Et avgjørende punkt for barbarfremstillingen var synet på historisk utvikling hos den enkelte forfatter. Hadde man et optimistisk eller pessimistisk syn på utvikling og kulturspredning? Vi kan skille mellom tre hovedtilnærmingsmåter til Nordens barbarer i de kildene vi har behandlet. Disse tilnærmingsmåtene korresponderer med synet på kulturspredning. Vi ser tydelig de tre aspektene av barbarbildet når vi analyserer forfatterens motiver for fremstillingen. Barbarene - standardbarbarene - kunne for det første være eksempler på en opprinnelig, positiv naturtilstand, ja, som et forbilde for romerne. De står for dyd, enkelthet og mot, og motsetning til romerske intriger, spyttslikking og generell dekadanse. Tacitusí beskrivelse av germanerne er det meste kjente eksemplet på denne tilnærmingen, som avspeiler en pessimistisk holdning til «kulturens» virkninger.
For andre var barbarene eksponenter for en opprinnelig naturtilstand som var negativ, og en antitese til romernes dyder. Et eksempel på denne fokuseringen på barbarenes dårlige egenskaper ser vi i Liviusí fremstilling av kelterne. Dette aspektet, barbarene som antitese, går tilbake til et grunnleggende negativt syn på menneskenaturen. Dermed ser man positivt på kulturens spredning, som vil forbedre menneskene. Barbarene er mennesker som ikke er blitt kultiverte, og viser foruroligende sider ved menneskenes vesen - sider som også finnes i den sivilisertes egen natur, og som derfor blir særlig skremmende. Nettopp derfor blir det viktig å fremheve de edle trekkene ved sin egen sivilisasjon.
Og for det tredje kunne barbarene være et skremmebilde for å legitimere bestemte handlinger. Det negative og skrekkinngydende barbarbildet hadde følgelig også en mer pragmatisk funksjon enn å sette opp barbarene som en motsetning til de dydene som romerne burde dyrke. Ofte er det ikke vanskelig å se at forfatteren har hatt behov for en direkte skremselseffekt, for å legitimere visse handlinger. Ciceros pragmatiske bruk av fordommer mot kelterne i sin sakførerpraksis er et eksempel på barbarene som skremmebilde. Hos Cæsar, som skal forsvare sin aggressive ekspansjonspolitikk, er druidene «characters of terror» som brukes for å skaffe støtte til Cæsars handlinger; det samme er germanerfaren og senere Vercingetorix' grusomhet. Barbarenes funksjoner som antitese til romerne og som skremmebilde kunne gli over i hverandre. Det er ingen motsetning mellom disse aspektene - barbarene som antitese til romerske dyder, og som skremmebilde for å legitimere bestemte romerske handlinger - tvert imot går de ofte hånd i hånd.
Var barbarene busemenn, edle ville, eller begge deler? Man kunne være ambivalent med hensyn til om naturtilstanden var positiv eller negativ. Slik kunne også aspektene «ideal» og «skremmebilde» være flettet inn i hverandre. Dette skjer fordi enkelte av barbarenes positive egenskaper nettopp gjorde dem egnet som skremmebilde. Slike egenskaper, som mot og styrke, gjorde i tillegg at de var en slags forbilder. Dette idealiserings-skremmebildet - her av germanerne - finner vi hos både Cæsar og Tacitus. Tacitus beskriver som nevnt de naturlig sterke og krigerske germanerne, rene og opprinnelige som de var, som en kritikk av romerne. Men samtidig skal han advare romerne mot faren som germanerne utgjør, og propagandere for Trajans germanerpolitikk. Cæsar vektlegger skremselsaspektet mest mulig, men denne effekten skyldes jo nettopp et positivt trekk ved barbarene, i dette tilfellet germanerne, nemlig deres villhet og styrke. Enkelte fremstående barbarer representerer denne dobbeltheten i én person, som Boudicca (hos Tacitus) og Vercingetorix (hos Cæsar). I kunsten er det også en slik dobbelthet å spore. Amasonen er den mest idealiserte av barbarfigurene, men samtidig er hun den mest barbariske av alle barbarer. Dette forsterkes av amasonenenes reversjon av de naturlige kjønnsrollene, som romerne så dem.
En barbar er en som står utenfor den sivilisasjonen en selv tilhører. Barbaren viser en andre sider ved menneskenaturen enn dem en selv er, eller vil være, i besittelse av. Slik blir barbaren et speil for en selv: Trollspeilet. De nordlige barbarene oppførte seg ikke alltid slik som romerne syntes det var naturlig å gjøre. Men samtidig, og det er det avgjørende, lå barbarenes styrke i deres naturtilstand. Synet på barbarer grunner nettopp i oppfatningen av forholdet mellom natur og kultur. Kulturen har nemlig et janusansikt: På den ene siden vakkert og kultiverende, på den andre siden råttent og degenert. Oppfattelsen av barbaren bunner i hvilket av kulturens to ansikter en er best i stand til å se.
