Norsk kulturhistorisk forskning har i stor utstrekning vært preget av det syn at vi, i hvert fall i historisk tid, d.v.s. tiden etter kristendommens innførelse, bestandig har vært en mottakende part i forholdet til Europa. Det har videre vært enighet om at impulsene har kommet til oss via byene. Byene har vært nedslagsfelter for de fremmede impulsene som derfra har spredd seg utover landsbygda som ringer i vannet. Det klassiske eksemplet på denne overføringsmekanismen har vi, som Robert Kloster har vist, i folkekunsten. Den hadde, mente han, sitt utgangspunkt i byenes laugskunst. Laugskunstnere - bilthuggere og malere - fikk oppdrag rundt om i bygdekirkene, og fra de kirkelige inventarstykker - altertavler og prekestoler - spredte nye impulser seg i bygdesamfunnet hvor de ble fanget opp og omformet under påvirkning av en lokal tradisjon. Brytningen mellom impuls og tradisjon ble for Kloster et sentralt spørsmål i studiet av folkekunsten.
Med bakgrunn i samme tankegang har man forestilt seg at også kirkearkitekturen i middelalderen var resultatet av et møte mellom en hjemlig tradisjon og fremmede impulser, og at dette møtet primært skjedde i byene. D.v.s. dette gjelder tre- eller stavkirkearkitekturen som man mener hadde et hjemlig tradisjonsgrunnlag å bygge på, men som ble omformet under påvirkning av nye impulser. Spørsmålet om det virkelig var slik er interessant og kunne ha vært emnet for en egen fore-lesning. Vi må likevel la det ligge og heller konsentrere oss om stein-kirkearkitekturen fordi det er den som best belyser forholdet mellom by og land. Det finnes som kjent ingen bevarte stavkirker i noen norsk by, så vi er avskåret fra å si noe om hvilken rolle stavkirkene i byene eventuelt kan ha spilt for utviklingen av stavkirkearkitekturen på landsbygda.
Hva steinkirkearkitekturen angår, så står vi overfor det relativt sjeldne fenomén at den i hvert fall i utgangspunktet representerte en impuls som ikke kunne møtes av en hjemlig tradisjon. Før kristendommens innførelse var kunsten å mure med stein og kalk helt ukjent i Norge. Fremmede håndverkere måtte importeres - folk som forsto seg på kunsten å bryte ut bygningstein av fjellet, hugge den til, brenne og leske kalk, lage mørtel og mure. Den rådende oppfatning er at denne virksomheten ble organisert i de nye bysamfunnene som tok til å vokse frem omtrent samtidig med at de første steinkirkene ble reist. Oppfatningen støttes av at de eldste steinkirkene vi har kildemessig belegg for, ble bygget i eller tett ved byene. Et unntak er kirken på Selje i Nordfjord, et sted som ifølge kildene skal ha vært den vestnorske biskopens sete før han flyttet til Bergen.
Det er også på det rene at den kirkelige byggevirksomhet i byene var stor. I Bergen ble det for eks. i løpet av 1100-årene bygget 12 kirker og 3 klostre, hvorav bare 3 kirker (Lille Kristkirke, Apostelkirken og Olavskirken på Bakkene) var bygget av tre. I Trondheim var byggevirksomheten noenlunde tilsvarende, om enn ikke av fullt så stort om-fang. Til gjengjeld arbeidet man der på en kirke - domkirken - som i størrelse tok luven fra alle andre kirker i landet. Det sier seg nesten selv at under sånne omstendigheter må det ha dannet seg toneangivende byggemiljøer - såkalte bygghytter - i de to byene, og at disse bygge-miljøene kom til å få betydning for den kirkelige byggevirksomhet i landdistriktene rundt byene.
Ved de øvrige bispesetene, for eks. Stavanger, var byggevirksom-heten av vesentlig mindre omfang, men selve domkirkebyggeriet som var i gang i 1100-årene, må i praksis ha ført til dannelsen av byggemiljøer med tilsvarende betydning.
Vi skal nå se nærmere på hva som skjedde i Bergen og hvilken betyd-ning det hadde for utviklingen av steinarkitekturen i området som sognet til byen, i praksis området som utgjorde Bergen bispedømme. Bispedømmet var jo en administrativ enhet med Bergen som sentrum og bare av den grunn kunne man vente seg en klar sammenheng mellom utviklingen i byen og distriktet rundt den.
Utviklingen i Bergen kan deles opp i en rekke faser.
Første fase - perioden fra 1070 til ca. 1120 - vet vi i virkeligheten intet sikkert om. Fasen betegner selve grunnleggelsen av byggemiljøet i Bergen, knyttet til byggingen av den store Kristkirken som kong Olav Kyrre ifølge sagaene lot påbegynne omkr. 1070. Denne kirken ble som kjent revet allerede i 1531. De eldste delene av klosterkirken på Selje kan være samtidige med de eldste delene av den bergenske Kristkirke, men det er likevel for dristig uten videre å anta at kirken på Selje speiler det bergenske byggemiljø i sin første fase.
Fase 2 i Bergen er hovedfasen i utviklingen av den romanske kirke-arkitekturen i byen. Den strekker seg fra ca. 1120 til ca. 1160. I denne perioden er praktisk talt alle de 15 anleggene vi har nevnt, påbegynt. Nøkkelmonumentet kan Munkelivklosterets Mikalskirke på Nordnes ha vært. Denne kirken ble ifølge sagatradisjonen påbegynt av kong Øystein Magnusson (død 1123). Detaljer fra anlegget som ble gravd ut i 1860, viser at kirken må ha vært bygget av håndverkere som antakelig kom fra domkirkebygghytten i Lund i Skåne, men som i siste instans hadde sin håndverksmessige bakgrunn i rhinsk-lombardisk bygnings-kunst. Alle romanske kirker i Bergen som det er bevart rester av, bærer spor av denne rhinsk-lombardiske bygghyttens innflytelse.
Fase 3 dekker perioden fra ca. 1160 frem til ca. 1200. Den kjennetegnes av et brudd med den rhinsk-lombardiske byggetradisjonen. Klare spor av innflytelse fra England lar seg påvise fra omkr. 1160 av. Overgangen demonstreres tydelig i den av byens kirker som er best bevart: Mariakirken. Her finner vi klare rhinsk-lombardiske detaljer i kirkens eldste deler, men like klare anglo-normanniske detaljer i de yngre partiene. Visse bygningsledd, for eks. skipets sørportal, kjennetegnes av en karakteristisk "blandingsstil" hvor rhinsk-lombardiske og anglo-normanniske motiver opptrer side om side. Det er mulig, men langt fra sikkert, at dette stilskiftet innen bergensarkitekturen skal sees i sammenheng med byggingen av cisterciensernes kirke på Lysekloster. Sannsynligheten taler for at munkene i Lyse som kom fra Fountains i Yorkshire, bragte med seg sine egne bygningshåndverkere. Muligens er det da disse håndverkerne som kan ha introdusert det engelske formspråket i bergenskirkene. Vi kan imidlertid ikke se bort fra at en engelskpreget bygghytte har eksistert i Bergen uavhengig av bygghytten på Lyse. Noen få bevarte detaljer fra Jonsklosterets kirke i Bergen viser former i samme anglo-normanniske overgangsstil mot gotikken som preger Lyse klosters korsgang. Dette kan tolkes som et tegn på at utviklingen i Bergen følger den internasjonale utviklingen mot slutten av 1100-årene.
Fase 4 - tiden fra ca. 1200 - 1250, kjennetegnes av en påfallende materialtomhet. Muligens er det slik at behovet for kirker og klostre i byen var dekket mot slutten av 1100-årene, med det resultat at byggevirksomheten stilnet av, men det kan også være slik at årsaken til tomheten rett og slett er de tilfeldige bevaringsforholdene. Vi vet i det minste om én kirke som ble bygget i denne perioden: kong Håkon Håkonssons Apostelkirke som ble innviet i 1247.
Siste fase i utviklingen av den bergenske kirkearkitektur er perioden 1250 - 1300 (1310). Bybrannen i 1248 kan ha vært en medvirkende årsak til den store byggeboomen i denne perioden som bl.a. omfatter korutvidelsen av Mariakirken og utvidelsen av fransiskaner-kirken i Vågsbotn (den nåværende Domkirken). I tillegg ble både Nonneseters og Munkeliv klosters kirker utvidet i denne perioden. Dessuten ser det ut til at det ble bygget flere nye bykirker, for eks. Martinskirken, Hall-vardskirken og Mikaelskirken i Vågsbotn. Ingen av disse kirkene er nevnt før etter brannen. Periodens hovedmonument var imidlertid den helt forsvunne Apostelkirke nr. 3, påbegynt av kong Magnus Lagabøter i 1275 og fullført i 1301. Særlig vindus- og portalarkitekturen er et ledemotiv for perioden.
Etter ca. 1310-1320 ser det ut til at det ikke skjer stort på kirke-byggingsfronten i Bergen. I hvert fall er det definitivt slutt etter Svarte-daudens tid omkr. 1350. Den første nye kirke som reiser seg i Bergen etter denne tid er Nykirken fra omkr. 1620.
La oss nå se hva som skjer ute i det bergenske bispedømme i denne perioden i lys av vår hovedproblemstilling: I hvilken grad, og på hvilken måte innvirket de urbane bygningsmiljøene - særlig bygghytten i Bergen - på steinkirkearkitekturen ute på bygdene i bispedømmet?
I bispedømmets nordre del (Sogn og Fjordane) ble det bygget i alt 82 kirker og 10 kapeller i middelalderen. Hordaland hadde 73 kirker og 6 kapeller. (Kirkene i Bergen er da ikke regnet med). Henholdsvis 10 kirker i Sogn og Fjordane og 18 kirker i Hordaland var bygget av stein. (De tre klosterkirkene i bispedømmet: Selje, Lyse og Halsnøy er da ikke medregnet).
En rekke av steinkirkene er nå forsvunnet. Analysen må derfor basere seg på det tilfeldige utvalg av kirker som er bevart. Vi er dessuten, av hensyn til lengden på foredraget, nødt til å gjøre et utvalg innen disse kirkene igjen. Vi er også nødt til å konsentrere oss om bygningenes ornamentale detaljer fordi det er disse som lettest røper forskjeller. Selve byggeteknikken, slik den fremtrer i murverkets karakter, er vanskeligere å analysere. Murene er ofte dekket av puss som skjuler murverket. Men det er i hvert fall mulig å antyde en generell utvikling i bygdekirkene fra "romansk" til "gotisk" murverk som synes å følge en tilsvarende utvikling i bergenskirkene. Utviklingen karakteriseres av at man etter hvert murer dristigere og mere materialbesparende. Stadig flere stein settes på høykant i murlivene uten å binde inn i murkjernen fordi man stoler mere og mere på kalkmørtelens bindekraft.
Den generelle teorien innen stilanalytisk forskning går ut på at der hvor vi finner detaljer av høy kvalitet og med et enhetlig stilpreg, der må impulsene ha kommet direkte fra et utenlandsk, stilskapende sentrum. Der hvor den håndverksmessige kvaliteten kanskje ikke er fullt så høy, hvor motiver forenkles og forvanskes, og fremfor alt motiver av forskjellig opphav blandes, der må håndverkerne ha kommet fra byggemiljøer hvor impulser fra forskjellige utenlandske stilområder har møttes. De "blandingstiler" som ofte er resultatet av slike møter, er provinsielle fenoméner. I den utstrekning de opptrer i Norge, representerer de i all beskjedenhet vårt bidrag til den internasjonale stilutviklingen.
Som vi har sett finner vi innen byggemiljøet i Bergen både en slik "ren" impuls (fase 2) og senere (i fase 3) en blandingsstil representert ved Mariakirkens andre byggetrinn. Det er umulig, på grunnlag av det overleverte materialet, å fastlegge om den bergenske bygghytten i annen halvdel av 1100-årene samlet sto for en slik blandingsstil eller om det i byen fantes et rent engelskpreget byggemiljø som influerte byggemiljøet ved Mariakirken. Noen bevarte detaljer fra Jonskirken peker som nevnt mot at et rent engelsk byggemiljø kan ha eksistert i Bergen, men hovedansvaret for at den anglo-normanniske overgangs-stilen fikk sitt nedslag på Vestlandet må kanskje først og fremst tilskrives bygghytten ved Lyse kloster.
Ser vi nå på bygdekirkene innen bispedømmet, så finner vi representanter både for "rene" stilimpulser og for blandingsstilen. De to kirkene som fremfor alt representerer de "rene" impulsene, er Giske kirke på Sunnmøre og Naustdal kirke i Sunnfjord.
Giske kirke er en elegant liten bygning, bygget med utvendig kvadermur av marmor. Bygningens sokkelprofil, profilene rundt skipets sørportal og et bevart fragment av et opprinnelig vindu i koret, viser en klar og entydig tilknytning til den klassisistiske rhinsk-lombardiske stilen som kjennetegner fase 2 i utviklingen i Bergen. Kirken må være bygget omkring 1150 av en stormann av den berømte Giske-ætten, en av landets fremste ætter i middelalderen.
Naustdal kirke i Sunnfjord ble dessverre revet i forrige århundre. Heldigvis ble den oppmålt før rivingen så vi kan danne oss et inntrykk av hvordan den så ut. Portalene fra Naustdal peker i en helt annen retning enn detaljene fra Giske. Her finner vi nemlig nedslag av den anglo-normanniske overgangsstilen i en ualminnelig elegant utforming. Portalornamentikken viser at håndverkere som må ha vært opplært i et rent engelsk byggemiljø har hugget kirkens portaler en gang i løpet av siste fjerdedel av 1100-årene.
De to kirkene på Giske og i Naustdal er de eneste vestnorske eksemplene vi har hvor det teoretisk sett er mulig å forestille seg at utenlandske håndverkere kan ha vært direkte knyttet til byggingen av en bygdekirke. I begge kirkene finner vi de to trekkene som i følge teoridannelsen er viktige kjennetegn ved en håndverksmessig kontakt direkte med utlandet: Høy håndverkmessig (teknisk) kvalitet og enhetlig formpreg. Det er i og for seg intet i veien for å tenke seg at hånd-verkere fra henholdsvis Kontinentet og England kan ha arbeidet ved disse kirkene. Men når samme formspråk kan påvises ved sentrale norske bygghytter er det tross alt mere nærliggende å tro at håndverkerne stammet derfra. Giskekirkens detaljer, som er hugget i lokal marmor, ble sannsynligvis hugget på stedet av bergenske håndverkere. Proveniensen for portalene i Naustdal er det derimot vanskeligere å fastlegge. Vi kan ikke se bort fra at de kan være hugget i Bergen eller ved bygghytten i Lyse kloster (og fraktet til Naustdal i ferdig huggede deler), eller hugget på stedet av håndverkere fra Bergen eller Lyse. Men det miljøet hvor denne spesielle engelskpregede overgangsstilen er best representert i Norge, er i Trondheim og Trøndelag hvor de eldste deler av Domkirken og en rekke trønderske bygdekirker er preget av den. Det kan derfor like gjerne være i Trøndelag vi skal søke opphavet til portalene i Naustdal.
Ved siden av de to kirkene på Giske og i Naustdal fantes det en rekke andre tidlige steinkirker innen det vestnorske bispedømmet. Felles for disse kirkene var at de var bygget av kongen eller av stormenn i kretsen rundt ham. Seks karakteristiske eksempler er Hove kirke, Vik i Sogn, Årstad kirke ved Bergen, Onarheim kirke, Tysnes, Fitjar kirke på Stord, Stødle kirke i Etne og Talgje kirke, Ryfylke. Årstad, Onarheim og Fitjar kirker er praktisk talt sporløst forsvunnet, og Stødle kirke er så enkel i utformingen at den er helt anonym. De to øvrige kirkene har detaljer som viser blandingen av formelementer fra det kontinentale og det anglo-normanniske området som vi ovenfor har anført som et karakteristisk tegn på provinisell stilutvikling, og som vi har sett kjennetegnet utviklingen i Bergen. Kirkene synes m.a.o. å ha klar tilknytning til det bergenske byggemiljøet, men de må dateres noe senere enn Giske kirke.
Vi skal nå se på to kirker som faller utenfor den gruppen av bygdekirker vi hittil har behandlet. Det er kirkene på Moster og i Kinsarvik. Moster kirke er kanskje den eldste av de vestnorske bygde-kirkene som ble bygget i stein. Man trodde tidligere at den nåværende kirken var bygget i kong Olav Tryggvasons tid, d.v.s. kort før år 1000, men denne dateringen må avvises som helt usannsynlig. Den kirken Olav Tryggvason eventuelt lot bygge, var nok en trekirke. Den nåværende kirken er etter alt å dømme bygget i 1100-årene, men det er vanskelig å gi den en mere presis datering. Bygningen selv gir ingen klare svar. Portaler og vinduer er delvis ommurt, men portalene har innvendige kvaderinnfatninger som er av høy kvalitet. Korbuen har også kvaderinnfatning av høy kvalitet, men dens profilerte ledd virker temmelig ubehjelpelige sammenliknet med de elegante, klassiserende profilene vi finner i kirkene fra fase 2 i Bergen. De kan heller ikke knyttes til den stavangerske bygghytten som oppførte domkirken der, og slett ikke til noe utenlandsk byggemiljø. Av betydning er at kirken er oppført i to trinn, og at kvaderkledd mur av bergensk tilsnitt tilhører 2. byggetrinn. Det kan tyde på at kirken er påbegynt før det kvaderkledde murverket som er et så karakteristisk kjennetegn for fase 2 i den bergenske utvikling, slo gjennom, d.v.s. tidlig i århundredet. Det eldste byggetrinnet som inkluderer korbuen og korportalen, kan kanskje være oppført av håndverkere som hadde sin håndverksmessige bakgrunn i det tidligste steinbyggingsmiljøet i Bergen (fase 1). Moster kirke kan i så fall representere en refleks av et meget tidlig steinkirkebyggeri på Vestlandet. Den gir oss i alle fall en nyttig påminnelse om at det vest-norske byggemiljøet var mere differensiert enn vi kan få inntrykk av i dag.
Kinsarvik kirke ble bygget mot slutten av 1100-årene til erstatning for en liten trekirke fra slutten av 1000-årene. Koret ble bygget til litt senere. I denne kirken finner vi en annen type formblanding enn vi tidligere har sett. Her blandes tidliggotiske elementer - kanskje Lyseklosterinspirerte - med en ornamentikk som er fullstendig fremmed i bergenssammenheng. Den er antakelig inspirert av arkitekturorna-mentikk i tre. Det er likevel ikke tale om noen stavkirkeornamentikk slik vi kjenner den. Ornamentikken som preger kapitélene i skipets sørportal i Kinsarvik kan ikke gjenfinnes i noen av de kjente stavkirkene. Hvor kommer den da fra? Igjen minnes vi om hvor mye vi har mistet og hvor lite vi vet. En ting er temmelig sikkert. Steinhuggeren som utformet kapitélene på skipets sørportal i Kinsarvik, kom neppe direkte fra noe utenlandsk byggemiljø! De tidliggotiske portalelement-ene i vestportalen kan ha vært importert i ferdig hugget stand, mens "treornamentikken" kan ha vært hugget på stedet av håndverkere hvis bakgrunn er helt ukjent.
1100-årenes steinkirkearkitektur i vestlandsbygdene spenner altså fra kirker med klar tilknytning til det bergenske byggemiljøet til kirker som tilsynelatende ikke har noen slik tilknytning, og som ikke kan passes inn i den sentrum/periferi-modellen som ble antydet innledningsvis.
Ser vi nå på 1200-årenes bygdekirker, blir inntrykket noenlunde det samme. En gruppe kirker har nær tilknytning til Bergen, (Fana, Kvinnherad, Ullensvang, Voss), men det finnes kirker som danner unntak fra regelen og som viser påvirkning fra trearkitekturen (Dale i Luster). I tillegg har vi en gruppe kirker som er så enkelt utstyrt at det grenser mot anonymitet (Eidfjord).
Fana kirke er på mange måter enestående. Dens eldste deler går tilbake til 1100-årene, men den ble ombygget i 1220-årene og fikk da korvinduer av en type som ellers er helt ukjent i bispedømmet. I tid faller Fana kirkes ombygging sammen med den "funnfattige" perioden i Bergen - perioden da det visstnok ikke bygges stort i byen. Kanskje kan koret i Fanakirken gi oss et inntrykk av bergensk "tidliggotikk". I så fall er det en gotikk som skiller seg fra den vi finner fragmenter av på Lysekloster.
De tre andre store steinkirkene som bygges i 1200-årene - kirkene på Voss, i Kvinnherad og i Ullensvang - tilhører hundreårets annen halvdel. Det er en periode som kjennetegnes av stor byggeaktivitet i Bergen, og portal- og vindusarkitekturen i disse kirkene viser klar sammenheng med bergenske forbilder slik de kan studeres for eks. i den nåværende domkirkes tårnfot. Også Fana kirkes kor fikk såkalte grindverksvinduer av bergensk type da den ble omgjort til kongelig kapell tidlig på 1300-tallet. Vossekirkens fint hugne vestportal har setninger som antyder at portalen kan ha vært dårlig murt ved oppføringen. Her kan man virkelig få mistanke om at delene er hugget i Bergen og fraktet til Voss hvor murerne har hatt problemer med å sette dem riktig sammen!
Vest- og sørportalen i Dale kirke, Luster i Sogn, har derimot et preg som vanskelig lar seg tilbakeføre til noen av de store, sentrale bygg-hyttene, det være seg i Bergen, Trondheim eller Stavanger. Utgangspunktet for steinhuggeren har nok vært en gotisk praktportal, men han har utstyrt sine portaler så overdådig at han sprenger en grense for måtehold som en skolert håndverker ville ha respektert. Særlig vestportalen er ute av proporsjoner med selve bygningen som jo er ganske liten. I detaljene dynges effektene på, og enkelte elementer forstørres til det absurde. Sammen med velkjente motiver fra stein-ornamentikken introduseres motiver som er hentet fra stavkirkenes portalskurd. Man fristes til å tro at de to portalene i Dale kirke må ha vært enestående i sin samtid, at de representerer et bisart innfall mere enn en vanlig portaltype.
Går vi fra Dale kirke til kirker som Eidfjord i Hardanger og Kvamsøy i Sogn, blir kontrastene overveldende. Disse kirkene har en beskjeden enkelhet i portal- og vindusutformingen som grenser til det anonyme. Her står vi nok overfor det som var regelen i de fleste vestlandskirkene som ble bygget i stein i 1200-årene. Tilsvarende enkelt utstyrt er Ænes kirke i Kvinnherad og en rekke nå forsvunne kirker (Stord, Odda og Lindås).
Konklusjonen på vårt streiftog blant de vestnorske kirkene må være at sammenhengen mellom Bergen og Vestlandsdistriktene har vært sterk i hele perioden vi har behandlet. Men landskirkene utdyper i høy grad vårt inntrykk av variasjonsrikdommen, og gir oss også holdepunkter for at det må ha vært et samspill mellom håndverkermiljøene som bygget i tre og de som bygget i stein. Det inntrykket man får av vestnorsk kirkebyggingsvirksomhet i stein ved bare å studere bykirkene i Bergen blir magrere og mere skjematisk enn hvis en trekker inn bygdekirkene.
